Hva er en deadline? Selvsagt vet jeg hva en deadline er. Det er ord som minner meg om at det er noe jeg må levere eller skulle ha rukket eller burde ha husket eller absolutt ikke må gå glipp av. Deadline. Se på ordet. Betrakt det både forlengs og baklengs. Før eller senere går det opp for deg med gru hva ordet bærer i seg av tyngde: Om du ikke når denne linja til avtalt tid, inntreffer døden. La meg gjenta: Om du ikke skynder deg litt til nå, så vil deadline skjærer hardt og brutalt gjennom din hverdag, med døden til følge.
Er det rart at jeg forsøker å nå det jeg skal!
Som et pliktoppfyllende fruentimmer løper jeg nærmest av gammel vane etter mine deadlines mens jeg kjenner på den vonde stressklumpen i magen og forsøker å puste meg selv i nakken så godt jeg kan. Men i går skjedde det noe uventet. Klokken var 1700. Jeg drakk et glass juice og hørte meg selv sukke gjennom hverdagsjaget:
- Du trenger da ikke får klump i magen fordi om du ligger litt bak skjema. Og hvem sitt skjema snakker vi om? Deadlines var viktige før, da du var 30 år og trengte å bevise din eksistens og at du betydde noe. Nå er du snart femti og vet hva du er god for. Hva om du for engang skyld satte din egen deadline?
En av mine venninner har gjort det. Rett foran sin egen deadline har hun lagt seg ned for å hvile. Egentlig er hun så syk at hun ikke makter kunsten å stå opp av sengen. Diagnosen har et mystisk navn, noen ville vel rett og slett sagt at hun er utslitt.
– Jeg orker ikke mer, sa hun til meg i telefonen. - Selv om jeg fortsatt er ung, har jeg ikke mer å gi. Jeg takker for meg og blir borte noen år. Kanskje makter jeg engang å stå opp fra sengen igjen og kanskje har dere bruk for meg når jeg eventuelt orker å gå ut av døra. Men foreløpig sier jeg nei takk til alle stimuli og alt jeg skulle bli og alt som kan gå meg forbi og alt jeg ikke rakk mens jeg var på vei mot noe annet. Jeg orker ikke engang å se på TV eller ta imot besøk. Takk som byr. Men nei, takk. Det holder for meg å puste for øyeblikket, å puste inn og å puste ut er nok.
Var det da jeg bestemte meg for å få stilt mitt horoskop?
Ja, jeg tror det var på den tiden hun ble syk at jeg fikk et akutt behov for å kikke meg selv i kortene. For sikkerhets skyld søkte jeg på nettet under skjebne og karma og fant omsider frem til det rette stedet: Karmaskop.no. Egentlig tror jeg ikke noe på det, men så tro jeg på det likevel. Kanskje trenger jeg rett og slett å føle meg villet for å si det slik. Jeg innbiller meg at Gud engang i dypeste visdom, laget meg med en mening og et kall og sendte meg av gårde gjennom galaksen og evigheten til jorden, hvor jeg omsider landet litt forvillet og nysgjerrig. Hadde Gud en deadline da Hun skapte meg?
Her forleden kveld tok jeg meg den frihet å spørre Henne rett ut. Jeg la meg i sengen under dynen for natten, strakk meg ut på ryggen i full lengde og foldet hendene oppå karmaskopet – et hefte på 5 fulle sider om min skjebne her på jorden. Deretter tittet jeg ut gjennom vinduet og blinket til månen i nattemørket utenfor.
- Kjære Gud, sa jeg. - Unnskyld at jeg spør så direkte. Men hadde du en deadline da du laget meg?.
- Elskede perledykker, svarte Gud etter litt betenkningstid. - Min eneste deadline ever, er kun denne ene: Bli den du er. Unngå å komme for sent til ditt eget liv. Lev nå.
Tekst: Ragnhild Nilsen, partner i Coach Team AS
| 
